Bloggtørke og hverdagsfilosofi.

Nå er det altfor lenge siden jeg har blogget.

Det er så rart, for jeg tenker mange ganger daglig at NÅ har jeg virkelig lyst til å blogge.
Når jeg setter meg ned på kvelden etter en lang og heftig dag, er det liksom tomt for ord, setninger med mening og morsomheter.

Jeg har lurt på om bloggen kanskje bør bytte litt fokus. jeg er egentlig ikke så veldig "mammablogger" av meg tror jeg. Jeg finner ikke så mye inspirasjon i det å skrive store detaljer om hverdagen.
For hverdagen er- ja.. Den er hverdag.
Det handler om unger, unger, og atter unger. Pluss litt andre ting.

Den 20 mars begynner jeg på jobb igjen. To dager i uka. Mens andre tviholder på permisjonstida, har jeg nedtelling til første dag på jobb. Jeg gleder meg. Jeg gleder meg til å være voksen, slippe å gå med gulp på meg hele dagen, og jeg gleder meg til å la gravøren bli kjent med avkommet sitt.
Jeg gleder meg også til han skal få se hvordan hverdagen min er, og få forklaringen på hvorfor jeg er ei heks til tider.
Med tvillinger kommer man ikke unna at det er litt mer logistikk, så jeg er mindre spontan med de enn jeg var med Cornelia. Derfor gleder jeg meg ekstra til å komme meg ut.

Om en måned flytter vi inn i nytt hus. Jeg vet ikke helt om det går an å forklare hvor mye jeg gleder meg.
Vi gjør vel alle det.

I dag er jeg hjemme med alle tre kidsa, Cornelia er syk. Hun har forøvrig vært hjemme hele uka.

Cornelia har vært mamman i dag. Jeg har vært slem baby som nekter å dra på juletrefest.