Hindringer... Eller kanskje var det muligheter?

Dette var søndagsmiddagen vår i går. Jeg hadde et ønske om å rekke å lage noe mer gourmet-aktig, men tiden strakk ikke til. Alva og Johan var også sultne da pizzan kom, så vi satt med hver vår unge på arma og kastet i oss maten. Stemningen var likevel upåklagelig selv om vi manglet Cornelia som er bortreist. 

I går hadde jeg en litt spennende sms-samtale med ei venninne. Er vi flinke til å se mulighetene i en travel og innviklet hverdag, eller ser vi bare hindrene?
Hvorfor kan vi ikke prøve å snu hindrene til muligheter?
Hvorfor blir vi misfornøyde med det vi ikke får til, fremfor å være tilfreds med det vi faktisk utretter og mestrer?
Det handler vel mye om at vi helst skulle rukket over alt vi ønsker, og vi vil utføre våre plikter med stil.
Jeg var spent da jeg ventet tvillingene. Ville jeg noen gang dusje igjen? Ville jeg noen gang ha tid til å sminke meg igjen? Jeg var sikker på at jeg-et ville gå til grunne, og jeg ville bare smelte sammen til en diger mammaklump som bare satt med puppene ute, grinete snørrunger og en utslitt mann.
Det har gått over all forventning. Mor sminker seg faktisk, dusjer og rekker utrolig nok å lage middag. Ungene er stort sett (langt fra alltid:p)  fornøyde, men det er selvsagt til tider fullstendig galematias. Men en ting har jeg lært: En kan ikke alltid mestre alt, men en kan glede seg over de små tingene man utretter :)

Vi trenger ikke alltid være så flinke, noen ganger kan vi sette oss med beina høyt, la plikter være plikter, og la de vente. De går ikke fra oss:)

Good mandag!