Hvem er det mest synd på?

I januar i år fant vi ut at vi ventet tvillinger. Jeg gråt mine modige tårer, og sendte ut melding til mine nærmeste om at vi ventet tvillinger og at jeg var sammenbruddet nær. Reaksjonene var fantastisk støttende, positive og viktige i den fasen jeg var i da. Etterhvert begynte jo flere å få vite hva som ventet oss. Og jeg kan virkelig ikke la være å forundres over filteret til mange mennesker. Mange kommenterte at de var glad det ikke var de som ventet tvillinger, og at det var synd på meg, som skulle bære de frem. Det var synd på cornelia som kom til å bli satt i skyggen totalt, og det var synd på bendt som skulle overleve oppi det hele. Og så kommer den neste fasen: fødsel og forløsning av tvillinger. Kommentarene satt løst om at det er ofte komplisert å forløse tvillinger. Tvillinger er ALLTID premature. Javel. Nå er vi kommet til fase tre: Alva og Johan er født. De er to spill levende individer. Og da presterer fortsatt noen å si: stakkars dere, jeg er glad det ikke er meg som fikk tvillinger. Og da tenker jeg: ja, jeg er ihverfall glad for at det mennesket som kan få seg til å si noe sånt etter å ha møtt de to småtrollene våre, ikke får oppleve å få en sånn bukett som vi har;)det er virkelig ikke synd på oss, helt sant! Goood mandag!